Den 16. november skreiv Rød Ungdoms Mimir en artikkel om Chaffey, SU, SV og Audun Lysbakken. Jeg har tenkt å skrive om dette en stund, men har av forskjellige grunner ikke helt giddet, men her kommer det, forhåpentligvis bedre seint enn ikke.
Mimir skriver «Chaffeys ønske er naturligvis at SV skal droppe sin NATO-motstand på bakgrunn av regjeringdeltakelsen, men uansett hvor feil han tar tatt i sin politiske reise, peker han på noe som begynner å gå opp for alle andre enn SUs sentralstyre og partiets venstreback Audun Lysbakken: at SVs rolle i regjeringsdeltakelse ikke henger på greip med det ikke-kapitalistiske grunnsynet partiet står for.»
Det er mye å si om ungkommunister som bruker NHO-direktører som sannhetsvitne, men det får ligge. Mimir tar opp to potensielt mer spennende diskusjon enn som så, selv om det er godt gjemt bak polemikk. Diskusjonen om det er mulig for et antikapitalistisk parti å delta i en regjering som legger kapitalismen som system til grunn og samtidig styrke den antikapitalistiske kampen og diskusjonen om SV fyller den rollen.
For å ta den første først. Dette er et grunnleggende spørsmål for sosialister i hele Europa, ja hele verden, og har vært det i lang tid. Jeg er overbevist om at sosialistpartiene må vise at de har konkret politikk, konkrete løsninger og at de er i stand til å gjennomføre dem. Jeg kjenner ikke til et eneste sosialsistisk parti i Europa som står i fare for å få et rent flertall alene. Følgelig må alle, dersom de skal ha en direkte påvirkning, finne en form for samarbeid med sosialdemokratiet.
Mimir skriver: Det er på tide at det begynner å gå opp noen lys for dem som ennå mener det er gjennomførbart å drive politikk med et revolusjonært mål og sitte i regjering som juniorpartner til Arbeiderpartiet samtidig.
Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å samarbeide med sosialdemokratiet, og man må hele tiden vurdere hva man får igjen. Denne typen prinsippiell avvisning av et regjeringssamarbeid er derimot virkelighetsfjern og tåpelig. I sin kritikk av nettopp sosialdemokratiet skriver Rudolf Nilsen bitende sarkastisk i diktet Stjernen:
«Blir vi mange kommer tiden
da vi ganske enkelt får vår rett
ikke nå men siden, siden
går det lett»
Dette er den prinsippielle linja Mimir legger seg på. Sosialister skal ikke delta i den daglige kampen for et bedre samfunn dersom man ikke samtidig, ja helst samme dag, vinner kampen mot kapitalismen.
For å holde meg til ideologer som burde være kjent for Mimir, i Radikalismen av Lenin står følgende om arbeidet i parlamentet:
Å forsøke å omgå denne vansken ved å hoppe over den vanskelige oppgave å utnytte de reaksjonære parlamenter i revolusjonært øyemed, det er bare barnestreker. Dere vil skape et nytt samfunn, og dere frykter vanskene ved å skape en god paralamentsfraksjon
Eller for å sitere en polemikk F. Engels deltok i, gjengitt i samme bok:
…. «vi er kommunister» (skrev de blanquistiske kommunarder i sitt manifest) «fordi vi vil nå vårt mål uten å gjøre stopp på mellomstasjonene, uten å inngå kompromisser som bare skyver seierens dag ut i det blå og forlenger trelldommen
Til dette svarer Engels:
De tyske kommunister er kommunister fordi de gjennom alle mellomstasjoner og kompromisser, som ikke er skapt av dem, men av den historiske utviklings gang, klart ser og stadig forfølger sitt endelige mål: å avskaffe klassene (…) De 33 blanquistene er kommunister fordi de forestiller seg at når de vil hoppe over alle mellomstasjoner og kompromisser, da er det hele brakt i havn, og hvis det «bryter løs» en av dagene og makten faller i deres hender – hvilket de er fullt forvisset om-, så vil «kommunismen bli innført» i overimorgen. Hvis ikke dette lar seg gjøre straks, er selvfølgelig heller ikke de kommunister.
Og han avslutter:
Hvilken barnslig enfoldighet – å stillle opp sin egen utålmodighet som teoretisk argument
Klassekampen er i dag ikke en åpen utilslørt kamp, det er primært en kamp om politisk hegemoni. I en sånn situasjon er regjeringsdeltagelse både en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse i den forstand at vi flytter debattene mange mil. I stedet for at den politiske debatten står om det er FrP eller AP som skal påvirke forslag fra Høyre er nå debatten flyttet til venstre. Vi har fått en debatt som på mange måter handler om man skal avvike fra det som inntil nylig har blitt oppfatta som politisk konsensus.
Samtidig er et regjeringssamarbeid en potensiell forbannelse dersom det inebærer at de stemmene som har vært konsensusbrytere stilner. Dette er særlig problematisk i et land som Norge hvor partier til venstre for SV er så svake og har så lite gjennomslag i offentligheten. Spørsmålet vi må stille oss da er: Har SVs primærstandpunkter blitt tydelige og har det kommet klart fram hva som er resultater av kompromisser? Jeg tror svaret er ja.
Deltagelse i regjering for et antikapitalistisk parti er ikke et prinsippielt spørsmål, men et spørsmål om strategi. For å kunne ta denne debatten ordentlig bør vi derfor kunne diskutere forskjellige strategier. Foreløpig savner jeg dette fra RU/RV, kritikk av SV er vel og bra, nødvendig og sikkert innimellom riktig, men hvor er det alternative programmet? Hvor er forslagene til en annen strategi? Det holder ikke å peke på at dette ikke er ideellt. Det vet vi. Vi trenger derimot å høre hva ville dere gjort i stedet.
Jeg er revolusjonær, men forveksler det ikke med å være utopist. Vi må ta utgangspunkt i de til en hver tid gitte politiske virkeligheter dersom vi faktisk ønsker forandring og ikke ser på det å være radikal som et mål i seg selv. Å legge seg prinsippielt til «venstre» for Lenin er et eksempel på en posisjon som er ubrukelig for sosialister i dag.
Tilsvarende ubrukelig er en posisjon som sier at man alltid uansett skal delta i en hvilkensomhelst regjering, eller for den saks skyld at det er prinsippielt riktig å delta i denne, men det er en annen diskusjon.
En annen diskusjon er hvorvidt SV faktisk styrker den antikapitalistiske kampen ved regjeringsdeltagelsen. Den posten kommer til uka.
27 kommentarer to “Til venstre for Lenin”
RSS feed for comments on this post. TrackBack URI
[Hänförda applåder, spridda hurrarop. Därefter sång]
[…] Audun Lysbakken var raskt ute og parerte vekas utspel frå Paul Chaffey med direktørens valg. Mimir i RU kan sjølvsagt ikkje la vere å godte seg og skriv om Chaffey. Audun Herning svarer med at Mimir er Til venstre for Lenin. Ingvild Hunsrød slenger seg på og roper Å hjelpe meg, der ser vi halen på reven. Ingvar Skjerve har eit påheng på ein artikkel om eit visst fylkeslag om Chaffey om Mangfold, schmangfold. Pil og bue skildrar Pølles dannelsesreise. […]
Blir spennende å se om Mimir tar opp hansken og klarer å skrive et svar som ikke bare er polemikk fra start til slutt. Godt innlegg.
Også må noen gjerne oversette hva polemikk betyr for oss dødelige. Ordboka på nett sier at det er å imøtegå en annens påstander skriftlig, og det høres jo ikke ut som den verste herskerteknikk i verden, men det er kanskje en litt tyn definisjon?
w0rd man.
Likte foresten innledningen din på seminaret på Bryne! Kanskje den beste innledningen jeg har hørt av deg, og vil gjerne høre den igjen på nyåret engang=)
Audun seier: “Har SVs primærstandpunkter blitt tydelige og har det kommet klart fram hva som er resultater av kompromisser? Jeg tror svaret er ja.”
Eg seier eit høgt og rungande TJA…KANSKJE…KANSKJE IKKJE!
Nokre døme som gjer dette litt vanskeleg:
* Helen Bjørnøy har framstilt både “pump i veg”-vedtaket om olje i nord, og gasskraft-vedtaket som “historisk gode” vedtak. For å seia det forsiktig, så er det noko anna enn ein god del SVarar eg kjenner har sagt i meir private lag…
* Kristin Halvorsen (og andre leiande SVarar) insisterer jamnleg på å omtala statsbudsjettet som “veldig godt”, samstundes som det er kjent at det faktisk inneber kutt i kommunesektoren. Og når det viser seg at skattane aukar for kommunane, så dei får meir penger, reagerer regjeringa med å senka skatteprosenten til kommunane!
* Sjølv om det blant britiske og amerikanske generalar blir debattert om NATO-operasjonen i Afghanistan har spelt fallitt, er det INGEN i regjeringa som ein gong vil TENKJA på om vi skal revurdera ISAF-deltakinga.
Lista kunne gjerast lengre. Problemet er ikkje først og fremst kompromissa, men korleis dei vert framstilt.
Pål: Først og fremst er dette er en mer spennende diskusjon enn den Mimir legger opp til da det er en faktisk diskusjon om strategi. Jeg skal, som jeg skreiv i posten, komme tilbake med en litt lengre post som tar for seg SVs deltagelse. Denne handla mer om det prinsippielle.
Samtidig vil jeg gjerne påpeke at for alle som fulgte diskusjonen om Barentshavet ikke var noe tvil om at SV primært ville verne mer. Dette står jo ikke i motsetning til å hevde at det er et godt kompromiss, gitt det politiske utgangspunktet.
Om statsbudsjettet er vi uenige. Den vanlige praksisen er å ta inn alt av hva kommunene får over beregna. Nå tar man bare inn halvparten.
SVs deltagelse i regjering er det eneste som gjør at en debatt om norsk deltagelse, enten det er i ISAF eller andre deler, reell i norsk offentlighet. Det må også være en arbeidsdeling om hva partiets regjeringsrepresentanter fronter og hva resten av partiet gjør. Uten at jeg skal si at vi har fått til dette perfekt.
Poenget mitt bør uansett nevnes igjen: Hva er den alternative strategien?
Rød Ungdom til venstre for Lenin? Om det bare var så vel! Personlig er jeg mer bekymra for at SV skal ende opp til høyre for sosialdemokratiet. Har hivi meg på debatten med noen eksempler på politikk SV har gjort seg medansvarlig for: http://tumleplassen.blogspot.com/2006/11/sv-og-regjeringsklemma.html
” Sosialister skal ikke delta i den daglige kampen for et bedre samfunn dersom man ikke samtidig, ja helst samme dag, vinner kampen mot kapitalismen.”
Dette er b###s##t! Det SV driver med idag er å rettferdiggjøre imperialismen. Dere har nettop godtatt bevilgninga av enorme summer til norske jagerfly, hvis eneste formål er å bombe opprørere til lydighet i fremmede land. Dere har nettop godtatt bygging av forurensende gasskraftverk, og dere har godtatt den menneskefientlige behandlinga av de afghanske flyktningene…
Så hva skal de “revolusjonære” gjøre? Hylle regjeringa for at de kanskje har fått til en slags styrking av norsk barnehagedekning? Eller skal vi forsøke å styrte den reaksjonære regjeringa? Hva snur framtida i riktig retning? Å binde venstresida til en pillråtten politikk, eller å styrke motkreftene? å binde eller å løsne opp i bakbindinga til LO-systemet? Å ha mobilisering mot urettferdighet eller å ha mobilisering for lydighet til Kristin Halvorsens beviselig moderate forhandlingsevner?
Svaret er åpenbart: alle frihetssøkende rettferdighetselskene mennesker må avvise det sure i eplet. Vi må si som sant er: Kamelen må ikke etes! Den må gå leve sitt liv i frihet og trygghet, uten å bli småspist av rødgrønne “sosialister”.
Brage: Som vanlig bra og velskrevet, men hvor er den alternative strategien.
Evis: ” Det SV driver med i dag er å rettferdiggjøre imperialismen. Dere har nettopp godtatt bevilgninga av enorme summer til norske jagerfly, hvis eneste formål er å bombe opprørere til lydighet i fremmede land.” Dette er direkte feil. Tvert imot vedtok stortingsgruppa nettopp at de ønska å ikke investere i nye fly, men heller modernisere de gamle. Det er også SVs fortjeneste at svenske JAS Gripen i det hele tatt er en del av diskusjonen. Dette er fly som i tillegg til å ikke gjøre oss enda mer avhengig av USA har den store fordelen at de ikke er bombefly. De funker til forsvar, men ikke til å bombe andre land.
Begge: Hver gang denne diskusjonen kommer opp kommer RU/RV/AKPere med en liste over ting som åpenbart ikke er sånn som vi vil ha det. Vi deler kritikken av disse avgjørelsene, men savner den alternative strategien. Hva er programmet deres? Planen for å ta makta? For å bedre forholda for den politiske kampen og norske arbeidsfolks situasjon? Begge dere kan bedre enn å si ”SV burde forhandla bedre” eller ”hadde man bare stått på ville man vunnet”. Dette er å ”framholde sin egen utålmodighet som teoretisk argument”. I de aller fleste av disse sakene deler vi standpunkt, men det er nå en gang sånn at vi er avhengig av styrkeforholdet i og utenfor parlamentet for å vinne her. Det er ikke sånn at SV har tapt. SV blir det parlamentariske uttrykket for de bevegelsene som foreløpig ikke er sterke nok til å vinne alle disse sakene. For meg blir dermed det grunnleggende spørsmålet om SVs deltagelse styrker eller svekker disse bevegelsenes påvirkningsmuligheter.
[…] I kjølvannet av tidligere leder av Sosialistisk Ungdom Paul Chaffeys erkjennelse av kapitalismens fortreffelighet har det blomstra opp en ny debatt om SV og regjeringsklemma partiet befinner seg i. Både i og utafor bloggosfæren hagler det med innlegg fra alle kanter. Sosialistisk Ungdoms Audun Herning har blant annet anklaga Rød Ungdoms Mimir Kristjansson for å legge seg prinsipielt til venstre for Lenin. Debatten om venstresidas framtid og strategien for et annet Norge blir aldri kjedelig eller uviktig. En ting er sikkert – med SV i regjering er det grunn til å bekymre seg for verdens kamelbestand. […]
Audun, du tek ikkje poenget mitt: Ein ting er at eg meinar det hadde vore mogleg, dersom SV var annerleis politisk bygd opp (dvs dersom høgresida ikkje hadde så mykje makt i partiet) å få til BETRE kompromissar enn det som kjem ut av regjeringa i dag. Men minst like viktig er det at det er lett for at det ser ut som om SV si rolle er å få utanomparlamentariske rørsler og/eller partipolitisk venstreopposisjon (oss) til å synes at bæsj er gull. Kvifor er det ein SV-statsråd som framfor eit samla pressekorps og miljørørsla AKTIVT FORSVARER både gasskraft og auka oljeboring i nord som GOD POLITIKK? Kvifor er det ein SV-statsråd som hevdar at kommunane får meir pengar, når regjeringa sine eigne papir hevdar noko anna? Og kva gjer de i SV som er usamde med dette, anna enn å bli mugne av di det blir stilt spørsmålsteikn ved om dette reint faktisk styrkar venstresida eller kampen for sosialismen?
(Når det gjeld tilleggsproposisjonen kor staten inndro brorparten av dei auka skatteinntektene til kommunane, så er det berre litt for latterleg å seia at “Den vanlige praksisen er å ta inn alt av hva kommunene får over beregna. Nå tar man bare inn halvparten.” Eg vonar verkeleg at du ikkje meinar at det er sosialistisk økonomisk politikk å aktivt hindra vekst i offentleg sektor?)
Først. Takk for gode innlegg. Jeg mener denne debatten er kjernen i det viktigste spørsmålet for venstresida i hele Europa i øyeblikket. Hva er våre strategier til makt, innflytelse og Sosialisme i en situasjon hvor vi ikke ligger an til reint flertall og vi ikke akkurat er i en revolusjonær situasjon
Om den siste delen av innlegget til Pål handler det ikke om hva som er “god sosialistisk politikk”, men hvordan man framstiller det som skjer. I forhold til det som har vært vanlig får kommunene beholde mye mer. Det er ikke uvesentlig i en debatt om hvilken rolle SVs deltagelse spiller. Det betyr ikke at jeg regner tilleggsproposisjonen for budsjettet som det naturlige springbrettet til sosialisme.
Jeg ser poenget ditt og skal svare på dette seinere. Poenget mitt med den opprinnelige posten var en kritikk av den kritikken av regjerinsdeltagelsen som forholder seg til regjeringssamarbeid som et prinsipp og hopper over diskusjonen om regjeringssamarbeid som et strategisk valg med fordeler og ulemper. Jeg sier ikke at det du har skrevet om dette ikke forholder seg til dilemmaet, men at dette er en tendens (f.eks ved det Mimir skriver) i mye av kritikken fra RV/RU.
Jeg vil først etablere hva jeg mener er det strategiske og det prinsipielle utgangspunktet mitt før jeg begynner å måle SVs deltagelse opp mot dette.
Audun: “Dette er fly som i tillegg til å ikke gjøre oss enda mer avhengig av USA har den store fordelen at de ikke er bombefly. De funker til forsvar, men ikke til å bombe andre land.”
Jas 39 i svensk tjeneste er utstyrt med KLASEBOMBER (Bombkapsel 90, ifølge wikipedia). Så var det helt klart.
Forøvrig kan den også utstyres med vanlige luft-til-bakke Maverick, eller andre laserstyrte missiler.
Det innvilges at Jas 39 ikke er et *bombefly* som sådan. Det er heller ikke Eurofighter, selv om den i tillegg har vanlige bombeluker, som også JSF har.
Men Jas 39 er vel neppe et realistisk alternativ? Eller? Og hvordan ligger det an med det franske flyet jeg ikke husker hva heter? Er det helt uaktuelt?
Har svart deg nå vettu. Så det ikke før i går jeg.
Sidekommentar: Det viktige med å velga JAS er ikkje typen fly, men den utanrikspolitiske distanseringa frå den tilstanden av total USA-servilitet som har prega mesteparten av etterkrigstida i Noreg.
Syns det høyrtes ut som om Ingrid gjorde ein god jobb på dette i landsstyret dykkar, eg…
Sporer jeg en intern RV-uenighet om jagerfly eller ikke her? Hvilken katastrofe.
Pål: Jeg hører til stadighet RVere vise til sine regnestykker som viser at kommunene får mindre penger. Men jeg tar den fortsatt ikke. Vi har økt driftbudsjettene til skole her i fylket dramatisk siden den nye regjeringa tok over, og i desember har vi 14 mill ekstra å bevilge til gode formål, bl. a. investeringer i tannhelse og kamp mot seksuell trakassering.
I reelle kroner har kommunane fått meir pengar ja. Men problemet er at dette ikkje skyldast auka løyvingar frå Regjeringa, men dei gode tidene i norsk økonomi. Skatteinngangen er svært stor. For at ikkje kommunane skal få for mykje, har ein nedjustert den delen av skatten som går til kommunane (altså i %). Det tyder at når det blir dårlege tider får kommunane endå mindre enn før.
Snorre: Eg får berre sitera hr. Dahle, som har langt betre peiling på dette enn meg:
“Sammenlignet med kommunenes faktiske inntektsnivå i 2006 viser Departementets egne tall – godt bortgjemt i budsjettforslaget – at budsjettopplegget for 2007 innebærer en reell nedgang i kommunesektorens frie inntekter i 2007 på 0,7 milliarder. Og da er det ikke tatt hensyn til at befolkningsutviklingen fra 2006 til 2007 antas å kreve omkring 2 milliarder kroner i økte utgifter for å opprettholde uendret standard på kommunesektorens oppgaver.”
For øvrig ryr det inn meldingar frå våre lokale folkevalde om kommunebudsjett der det må kuttast. Om det ikkje gjeld Sør-Trøndelag Fylkeskommune, så er jo det flottings.
Når det gjeld skattøren, så er det symptomatisk: Auka skatteinngang til kommunane skuldast oppgang i økonomien, som Mathias seier. Det tyder jo også at privat sektor går veldig bra. Men regjeringa sin politikk er (i tråd med liberalistisk økonomisk teori)at denne auka skatteinngangen IKKJE SKAL KOMA TIL KOMMUNANE, derfor SENKA regjeringa kommunane sin andel av skatteinntektene. Riktignok tok dei ikkje HEILE aukinga, men dei tok godt over halve. Gi meg EITT godt argument for det.
Morsomt at Herning gjør krav på å være den sanne arvtaker etter kamerat Lenin.
Men Lenin myrdet 4,5 millioner mennesker, ifølge Rudolph J. Rummel. og det utenom de som falt i strid.
Det var jo Lenin innførte det totalitære ettpartidiktatur. Det var Lenin som innførte systemet med politisk politi (senere KGB) og konsentrasjonsleire (senere GULag).
Og det var ingen prinsipiell forskjell på Lenins og Stalins regime. Den eneste forskjellen var at Stalin også ga seg på høyt oppsatte partifolk.
Så er Lenin egentlig et eksempel til etterfølgelse?
Da takker vi for historieleksjonen. Dette var helt ny informasjon for ikke å snakke om en dypsindig politisk analyse av temaet vi diskuterte.
Poenget mitt var bare å påpeke at å legge seg prinsippielt til “venstre” for Lenin ikke var en god ide. Det er jo ikke helt det samme som å gjøre krav på å være “den sanne arvtaker”
[…] Debatten i sjiktet RV-SV-Chaffey-Lenin osv held fram. Svara til Hernings Til venstre for lenin, lot ikkje vente på seg. Mimir har respondert med SV og regjeringsdeltakelsen. På Tumleplassen finn vi Venstresida og kamelbestanden som førøvrig har skrevet mer om de afghanske flyktningene. […]
Ærlig talt Audun Herning, å komme trekkende med Lenin for å rettferdiggjøre “den tredje vei” sin endelige falitterklæring, er ingenting anna en pinlig. Her er en alternativ strategi til deg: Ut av regjering. Bygg folkelig motstand mot gasskraftverk, utsending av flyktinger, pensjonsreform og privatisering. Lag opprør. Allianser med folk, ikke med Stoltenberg. Generalstreik.
Eller: aksepter at sosialismen var fin å ha som drøm, men at statsrådjobber og departementsarbeid tross alt er mer moro enn 7,5 timers “vanlig” jobb med påfølgende ubetalt kamp for revolusjonen.
Se mer på fuglemsmo.no.
seems to be good…
seems to be good…
Low cost ambien….
Low cost ambien….
[…] For de som ennå ikke har lest Audun Hernings strålende oppgjør med Mimir Kristjansons oppgjør med SV og SU: Les! […]
His attachment to them all increased.